Mange bekker små…

Her du står nå har Aurabekken sitt utløp. Nå er bekken lagt i rør og dalen den hadde gravd ut gjennom tusener av år er fylt igjen. Mye av fyllmassen i nedre del av dalen er rester av den gamle, over 60 meter høye Hunsfospipa om raste i 1952. For oss som har skrevet denne teksten på denne tavla er nok Aurabekken den aller viktigst av ”alle bekker små” mellom Bjåen og Otras utløp.

Aurabekken har to løp ned fra Venneslaheia (se kartet til høyre på tavla). Det nordre løpet kommer fra Kartemyr og kjønna der og går mot nordvest over Hellersmyr. Derfra går den ned Gløvra til Måneglytt og Respedalen og følger jernbanen ned til Ungdomskolen. Det andre løpet kommer fra området øst for Alteret, tar over Kolemyr, ned ved Himmelkleiva og under jernbanen ved skolen. Her møtes bekkene og renner i rør ned til elva.

Noen hundre meter syd for Aurabekken har Barselbekken sitt utløp. Som kartet på tavla viser har den nedslagsfeltet sitt syd for Aurabekkens og starter på myrene på Hesteheia og Ravnåsen og renner ned til Mørkekjerr og videre ned lia mot Erkleivveien. Derfra renner den ned dalen og under jernbanen til Koldalen. Derfra går den i rør til elva. Sagnet sier at det var ei fantejente som fødte et barn som døde eller ble drept der. Derfor spøker det ved Barselbekken.

Sagnet om barselbekken

I Graslia, eit stykke utenfor garden Vennesland, er der ein bekk som heter Barselbekkken. Innmed bekken var det før ei røys som ble kalt Trollhaugen og der spøkte det fælt. Hver den som gjekk forbi måtte kaste ein stein på røysa.

Sagnet fortel at det eingong var ei gjente som drap barnet sitt der. Det var vel da bekken fekk navnet. Folk var redde for å fare forbi her når det var mørkt, og ein gutt så ei gong ei hovelaus gjente der. Ved Tjovemoen, ved Hunsfossenså dei titt ein hovelaus mann.

Barselbekken er den bekken som renn mellom Eikelands- og Bakkens huser. Den er nå for det meste lagt i rør. Redselen for å spasere her holdt seg langt inn i våre guttedager.

Med hilsen Hans Nilsen

På strekninga fra Barselbekken til Nesodden kommer det ut tre diker som i gammel tid var små bekker. Den første av disse var en liten bekk som kom fra Tvidøblane. Den ble først lagt i et lukket dike (såkalt holdike) under Venneslamonen, men er nå lagt i rør. Det første huset som ble bygd i Venneslamonen lå ved denne bekken og fikk navnet Grønnbekk. På kartet er utløpet kalt Dike/bekk fra Tvidøblane. Det neste diket vi kommer til går ut i elva i øvre ende av Revia, ved Linehuset. Det kommer fra Kvarsteinsmyra som lå der hvor Perlabygget nå ligger. Diket går fra Kvarsteinsmyra til Revehåla og videre til elva.

Sagnet om Kvarsteinsmyra

Sagnet går tilbake til ei tid da det kun skal ha vært to store gårder i Vennesla, en på Kvarstein og en på Åmdal. Sagnet sier at det var behov for å fastsette ei grense mellom de tå gårdene, gårdeierne ble enige om å starte ved soloppgang fra hver sin gård å gå hverandre i møte. Der hvor de møttes skulle grensa gå. Som sagt så gjort, og stedet som de møttes fikk navnet Kvarsteinsmyra. Denne myra lå nord for oppkjørselen til Vardeheia sør. I nordenden av denne Kvarsteinsmyra er det så at mestertyven Ole Høiland kommer hastende med til med steiner, kvister mode sitt en høstmorgen. Han finner et hull i bakken mellom noen store steiner hvor han stapper vekk sekken med sølvsakene og dekker det hele med steiner, kvister, mose og gress. Så tar han et siste blikk over stedet og merker seg at han ser toppen av kirkespiret og toppen av Kuleberget

(Kilde: Dette sagnet er fortalt av Øyvind Rasmusen som har det fra sin farfar Rudolf Rasmussen)

Lenger oppe, mot Nesodden, kommer Dike/bekk fra Digemyra ut. Dette diket kommer fra Digemyra, går ned Apesdalen, dreier mot Nesane og går ut i elva.

Går vi tilbake til tida før Aurabekken og Barselbekken ble lagt i rør, var det stor aktivitet langs bekkene. Sommers tid ble de flittig brukt av både voksne og barn. Flere steder sto der store vaskegryter som husmødrene fyrte under og kokte klær i. Så vaska og skrubba de tøyet på vaskebrett og skylte det i det bekken. I kulpene der de vasket, og ellers i bekken, kunne aurene pile rundt og gjemme seg under torv og steiner. Guttungene syntes det var spennende å stikke med pinner under torva og ”fange fisk i sekk” som det het. Det meste av fangsten ble kattemat, men ved et par anledninger ble småfisk fra Aurabekken båret inn på heia i store spann og sluppet i Kartemyrtjønn (se kartet på tavla).

Mange tror at Aurabekken har fått navnet sitt fra aurene, men slik er det ikke. Bakgrunnen for navnet er at bunnen av bekken var dekket av aur over lange strekk. Denne var grei å vasse på når de skulle krysse bekken. Eldre generasjoner kalte den derfor Aurvabekken. I en utredning fra 1803 fant vi to enda eldre navn på bekker i området. Det synes som om Aurabekken da het Vahølbekken, mens Barselbekken het Græslibekken.

Elveløpet vest for Kaninøya:

Bildet øverst til venstre på tavla viser Hunsøya, Kaninøya og begge elveløpene rundt disse øyene. Aurabekkens utløp, hvor tavla står, er nederst til venstre på bildet. Elveløpet vest for Kaninøya heter Engdølstrøymen etter Engdøl som var et lite dalsøkk som gikk fra jordene på Moseid til bukta syd for brua. Dette løpet, som var grunt og steinete, var egentlig et lite stryk og lite egnet for tømmerfløting. Likevel ble dette fløtningsveien for tømmeret i nedre del av Otra fra papirfabrikken ble anlagt til midten av 1960-tallet. I 1933 ble de største steinblokkene og verste grunnene sprengt bort slik at fløtingen etter hvert gikk ganske greit.

Opp gjennom årene har otrene brukt Engdølstrøymen på sin vandring i elva. Når strøymen var sterk tok de seg opp mellom fjellet på Moseidsiden og de store steinene som lå tett inn til fjellet. Guttene i Revia kalte området mellom steinblokkene og fjellet for Oterstien. I de senere årene har det også kommet å bever i elva her.

Tømmerfløtingen i Otra

Allerede på 8-900 tallet var det ”tømmereksport” fra Norge. Da kom islendingene og kjøpte tømmer her, og senere var trelast en av våre aller viktigste eksportartikler. I vikingetiden ble elvene kalt ”flotrenner”, og vi må anta at Otra var en slik ”flotrenne”. Senere, i ”dansketiden” vet vi at det var en betydelig fløting i ”Torridahls Elff”. De fleste kjøperne av tømmer holdt til i byen mens selgerne, bøndene, bodde nordover i dalen. Allerede på 1600-tallet kan vi se at tømmerhandelen var ganske godt organisert. Bøndene i Setesdal fløtet tømmeret ned sideelvene og ut Byglandsfjordet til Vassenden. 14 dager før St. Hans kom kjøperne fra byen opp til Vassenden og forhandlet med bøndene om kjøp av tømmeret. Når lasta var kjøpt og ”annamet” (merket) ble tømmeret kastet på vannet og, som det heter i et klageskriv datert København 23. Mars 1665, ”Ved Folch och stor Bekostning” fløtet til ”Wendersleff Bom”. Kjøperne måtte bære alle kostnadene ved fløtingen i Otra fra Vassenden til Kristiansand og ved flom og gjennom fossestrykene kunne kostnadene bli spesielt høye. Klageskrivet nevner blant annet problemene ved fløting gjennom Småfossene på vestsiden av Hunsøya. Om dette elveløpet heter det: ”Elffuen gaar gjennem Klipperne, hvor Borgerne lider stor Skade”. Når en stokk satte seg på tvers og ble stående der, kunne det lett samle seg 20-30, ja 50 tylfter ”som maa med Liffsfahre, schade og stor Bekostning igien løses”

Fløtningsveien forbi Kaninøya og Hunsøya var problematisk på denne tiden. Skulle de sende lasta ned den steinete Engdølstrøymen og gjennom det vestre løpet ved Hunsøya, eller skulle de bruke hovedløpet vest for øya og sende lasta ned Hunsfossen og Helvedesfossen som var langt større og farligere enn fossene i vestre løp. Løsningen ble at det ble lagt bommer slik at tømmeret ble ledet øst for Kaninøya og deretter over elva til vestre løp ved Hunsøya. Her ble det ledet langs Moseidsida og ned gjennom Vesterhunsfossen. Etter denne forholdsvis lille fossen kom tømmeret ned i roligere vann til løpene møttes syd for Hunsøya.
På denne måten ungikk de både den steinete og vanskelige Engdølstrøymen og de store og farlige fossene i østre løp.

Papirfabrikken kommer

Da papirfabrikken ble anlagt på 1870-tallet ble det bygd en demning syd for Kaninøya. Bildet nederst til venstre på tavla viser en del av fundamentet til den. Demningen hevet vannstanden seks fot og ledet vannet inn i det vestre løpet ved Hunsøya. I dette løpet ble det anlagt tre mindre demninger slik at man fikk et stabilt trykkbasseng for turbinene som drev tresliperiet og papirmaskinene. Senere drev vann fra dette bassenget også turbinen som skaffet bedriften elektrisk kraft. Dette skjedde allerede på 1890-tallet da det ble installert en 15 hestekrefters turbin og en likestrømsdynamo som skaffet fabrikken elektrisk lys. Etter alt å dømme var dette den første el-kraftutbyggingen i Otra. I 1913 ble den første kraftstasjonen bygget, og i 1916 startet man byggingen av en ny og større kraftstasjon. Tidlig på 1960-tallet ble strømningsforholdene i elveløpet nedenfor kraftstasjonene forbedret og det ble det bygget en moderne kraftstasjon på Moseidsida av elveløpet. Kraftstasjonen fra 1913 ble da nedlagt mens den fra 1916 ble kjørt når vannsituasjonen tillot det.

Hovedløpet forbi Hunsøya var det østre løpet. Det hadde to fosser. Den første fossen lå ved kjørebrua inn til Hunsøya og het Hunsfossen, og lenger ned, i gjelet under Jernbanebrua, lå Helvedesfossen. I 1891 ble det satt opp en nåledam i Hunsfossen og i 1934 ble denne erstattet av en valsedam som kunne fjernstyres fra kraftstasjonen i vestre løp. Samtidig ble Helvedesfossen sprengt bort. Agder Energi har nå anlagt et moderne kraftverk også i dette løpet, og bygd en demning omtrent der hvor Helvedesfossen lå. Dermed er begge fossene i det østre løpet borte.

Da papirfabrikken ble anlagt kom endringene i elva i konflikt med tømmerfløtinga som hadde foregått forbi Hunsøya i flere hundre år. Det oppsto diskusjoner mellom styret i fløtinga og styret for fabrikken om både bruksvann, vannivå og fløtingsveier. Disse problemene var ikke løst da fabrikken startet opp, men løsningene kom etter hvert, og en av dem var at fabrikken selv skulle stå for fløtingen fra Nesodden og ”forbi Hundsøen”. Ansvaret for fløtingen ble med det sterkt knyttet til fløtermiljøet i Nesane og var det helt til tømmerbilene overtok på 1970-tallet.

I de første 80 årene etter at papirfabrikken ble bygd gikk, som tidligere nevnt, fløtningsveien inn til fabrikken vest for Kaninøya. I 1933 ble fjellknatter og store stein i dette løpet sprengt bort. Etter dette gikk fløtingen her greit. På 1960-tallet gjennomgikk tømmerinntaket til fabrikken en omfattende modernisering og fløtningsveien ble flyttet til løpet vest for Kaninøya. Bildet på tavla, som er fra ca. 1970, viser at bommene er lagt slik at tømmeret følger Østre løp og ledes inn til fabrikken gjennom det søndre innløpet til Hunsfosdammen. I perioden etter omleggingen ble en stor del av fløtningstømmeret lagt i moser oppe i fjorden og trukket ned i dammen av en slepebåt. Fløtinga opphørte i 1977, og bommene ble da fjernet.

Før elva ble demt opp, var øya Hella nedenfor Kaninøya synlig. Mellom Hella og det nordre innløpet på Stemmane gikk demningen som ledet vann og tømmer inn til fabrikken. Lille julaften 1899 skjedde en tragisk ulykke her. En luke i demningen falt ned og traff to fløtere fra Nesane som jobbet i en båt under stemmen. Båten med fløterne drev nedover elva. Den ene fløteren ble funnet død i Kilansbukta mens den andre for med båten i Hunsfossen. Ut på våren ble han funnet i Ravnåshølen.

Isen – til nytte og glede

Om vinteren var vanligvis vannføringen så liten at alt vannet gikk med til å drive turbinene på Hunsfos. Da ble det stillestående vann i dammen ved Kilane, og elva frøs til. Her ble det et yrende liv med skeising og annen lek og moro, og før kjøleskapets tid ble det saget ut store isblokker her. Disse ble fraktet av gårde og lagret i egne ishus. I den varme årstiden ble isen brukt til nedkjøling av mat. Et av disse ishusene lå ved Vigeland Hovedgård. Her ble isblokkene behørig pakket inn i spon til sommergjestene, storfolket fra England, kom. Man må anta at ikke all isen her ble brukt til nedkjøling av mat, men at en og annen bit ble benyttet i en ”Whisky on the rocks” etter et vellykket laksefiske.

Badeplasser og fiske

Like nord for Aurabekken ligger badeplassene Sandbonnen, Fjellane, Bugta og Jeideryggen. Sommers tid var det liv og røre her. Unge og gamle badet og koste seg i sola, stupebrettet på Fjellane ble flittig brukt og Bugta og Sandbonnen var datidens Badeland. Her lærte barna å svømme og her ble det holdt livredningskurs. Og langs elvebredden vasket husmødrene tøy. Mens tøyet kokte hendte det ofte at de renset fisk til middag og kastet avfallet i vannet. Dette trakk til seg mye aure og ål som beit villig på guttungenes ”beideklyser”. Et eldorado for barn.

Det var også godt med sjebbe i elva, og i fjorden kunne det forekomme en og annen byglandsfjordbleke. Det finnes også et femte fiskeslag i elva her. Fisken heter elveniøye (Lampetra fluviatilis) og likner på en liten ål. Da stålisen lå på Moseidgrunna kunne man se den smyge seg i graset på elvebunnen. Elveniøye skal visstnok være en delikatesse, men det er tvilsomt om noen i Vennesla har smakt den. Også på vestsiden av elva, fra Kjæret, forbi Øya og Steinen til Strøymen er mulighetene for bading og fisking gode.

Les Mer:

1985 - Søkkingfiske (Olav Jortveit), Vaskeplasser i Vennesla (Toralv Askedal), Om tømmerfløtinga i elva og fjorden (Trygve Jortveit).

2001 – Engdølspøgelset (skrevet ned av Trygve Jortveit etter gamle hunsfosarbeidere i Nesane), Barselbekkspøgelset (sagn skrevet ned av Jon Løyland)

2017 – Venneslamonen (Rolf Stokkeland)

Bøker

Venneslamålet (Olav Jortveit)

Fossekarane og Åna (Andreas Vevstad)

Vennesla Hæran

Hunsfosposten, 1991/3 Fjellane (Trygve Jortveit)